april 2007
ma ti on to fr
            1
2 3 4 5 6 7 8
9 10 11 12
13
14 15
16 17 18 19 20 21 22
23 24 25 26 27 28 29
30            

TEst

13.apr.2007 @ 11:09

Reisen fra Norge til Tibet er en reise gjennom mange faser. Den overdådige luksusen i Bharein står i sterk kontrast til livet i Katmandu, hvor fattigdommen setter sine tydelige spor. Veien videre er allikevel mest preget av den fantastiske naturen med  høye fjell og dype daler. Veien klamrer seg fast i fjellsidene på en måte som setter selv norske fjellveier i skyggen. Inn mot Tibet drar veiene seg oppover i landskapet og med stigende høyde synker temperaturen. Grensebyen Jangmu ligger omtrent på samme høyde som Gardermoen og lufta er skarpere enn i Katmandu. Neste stopp er Nyalam (3700 m o h), og her merkes det tydelig at temperaturen er lavere. Om ettermiddagen er det snø i lufta og kald trekk, ikke så veldig sjarmerende heller. Det siste stedet før basecamp er Tingri, og i forhold til Nyalam er det mye mer sjarmerende. Det til tross for at våren ennå ikke er kommet på den Tibetanske høysletta, og den kan virke litt grå og trist.

Det er også en reise i ulike kulturer og matvaner. Spesielt det siste har vi merket de fleste av oss. Hotellet i Katmandu var greit nok, men den kinesiske maten stimulerte mer enn ganer. Den var velsmakende nok, men magen var ikke like begeistret. Uvante oljemengder eller bakteriekulturer, hva vet jeg? Urolig ble den i hvert fall. Min ble så urolig at den parkerte meg i senga en hel dag i Nyalam. Heldigvis ble den mer sammarbeidsvillig etterhvert og den siste tida i Tingri var den sånn nogenlunde stabil. Appetitten var det imidlertid så som så med, det ble mer jobbing for å få ned maten enn å nyte smaken. Dette har jeg opplevd før, og var forberedt på det. I basecamp får vi våre egne kokker og da pleier det meste å ordne seg.

Akklimatisering består i gå opp en bakke som er høy nok og så gå ned igjen. Helst 3 - 5 hundre høydemeter høyere enn der vi sover. Da starter kropppen å skille ut flere røde blodlegemer slik at vi skal klare den stadig tynnere lufta som møter oss senere.


Snøhulevein 2 B?

31.mar.2007 @ 13:58
ida57

Forberedelse, pakking, planlegging, trening, .... Mye å gjøre før en Everest-tur. Godt da at en i jobb sammenheng kan flytte ut i snøen, ta med elever og la dem kjenne på elementene. Tre snøhuleturer har det blitt med svært så varierende vær. For første gang på 15 år måtte vi avbryte turen og dra ned i Hemsedalbygda. Det ble for mye vind og snø. Stakkars 3 IDA , alltid dårlig vær på turene. For 3 IDB derimot ble det strålende (som vanlig). Idas bilder skulle med all tydelighet vise det.
Min addresse har derfor vært Snøhuleveien 2 B, men nå blir den snart basecamp Everest. Alt er klart. Jeg gleder meg.
God påske folkens
    
   
   

Deilig med snø

30.jan.2007 @ 07:33

bilde1
Så kom snøen – herlig! I Hemsedal fikk vi mye. Ypperlig for treningsturen vår. Oppover i lia varierte det fra dypsnø til harde skavler.  Helt nødvendig med stegjern på de harde partiene og god kondisjonstrening i de løsere områdene. På vei ned fra Skogshorn prøvde jeg meg på en snarvei utenom sporet. Det gikk dårlig, jeg havnet midt uti dypsnøen og hadde løssnø til midt på livet. Det ble ingen snarvei!

 

Her hjemme ble det også skiføre, og da ble fredagen avsluttet med en treningstur for klasse 1 SIA. Utprøving og regulering av sekker stod på programmet, før vi avsluttet med bål og grilling av pølser ved Mønevann i Østmarka. Senere i vinter skal klassen krysse deler av Hardangervidda på ski, så gode forberedelser er viktig.

 

På Romeriksåsen er det mange skogsbilveier som ikke blir brukt til skogsdrift, og der er det alltid gode løyper. Gro og jeg måtte selvfølgelig innom Råsjøstua for å smake på den obligatoriske elgpølsa, og sannelig traff vi på kjentsfolk også – hyggelig.

  
Klikk på bildene for å se dem i større versjon.

- Nå vil jeg ha snø!

12.jan.2007 @ 06:15
 Einar på ski 

Fra den gang det var snø i verden, slik vil jeg ha det.

   

Snø er fint. I Himalaya er det mye av det, og jeg gleder meg til å dra dit. Jeg kom inn i Everest-teamet i høst og den måten jeg er blitt tatt imot og inkludert i gruppa har vært strålende. Takk for det!

 

Men nå vil jeg ha snø!

Snø er supert underlag for skigåing og skigåing er en super form for trening. I Haugesund hvor jeg er vokst opp, er det ikke så mye snø. Men selv der var det mer snø før, enn det er her nå. På Vestlandet handlet det mest om å ”gå”, først opp og så renne ned. Terrenget innbyr til det. Trangen til å gå på toppen ble kanskje født der. Hva skjulte seg bak toppen? Nytt og ukjente terreng? Preparerte løyper hadde vi ikke hørt om og ski; det var planker med svart grunnsmørning. Som regel greit nok med feste, men så som så med gli.

 Ja, nå vil jeg ha snø!

Ikke det at jeg er så flink å gå på ski, gymlæreren på barneskolen klarte ikke å skjule oppgittheten over mine manglende diagonale ferdigheter. Han var østlending, og mente at alle nordmenn skulle være født med ski på beina. Etter at jeg flyttet østover ble jo snøforholdene bedre, og kanskje mine diagonale ferdigheter også, men uansett er det gleden ved å fly innover løypene i Nordmarka som er det viktigste. Jeg har vel lært å ”løpe” litt på ski også, men etter et par møter med Bjørn Dæhlie i Romeriksåsen har jeg fått et annet forhold til hva fart i langrennsløypa betyr. Han om det.

 Kjære meteorologer, gi oss snø!Det tærer på humøret å skue utover regnvåte jorder, vasse i blaute myrer og svette seg opp glatte og småsleipe lier med sekk. Da heller myke snødyner, eller en lysløype med nypreparerte løyper. Kjenne gleden ved god glid, trekken rundt ansiktet og prikkingen i huden av noen kvasse kuldegrader. Det verste er i grunnen den vekselformen vi har hatt i det siste med litt snøfall, for deretter å bli pekt nese av med 10 varme og dryppende trær. Hver mandag må jeg få med meg langtidsvarselet på NRK, og stadig det samme spørsmålet: blir det snø snart? Jeg krysser fingre og håper.

hits